Da er OL over – og jeg var et øyeblikk i fare for å bli en av dem som stirret inn i den mørke skjermen og tenkte “hva skal jeg gjøre nå?”. Det er jo så lenge til Tour de France begynner. Men serien (altså fotball) starter straks, så noen dager med dødtid får jeg nå bare takle.
OL ja…det så lenge ut til å bli laber fangst av metall, men da ilden sloknet så det da ikke så ille ut. Stilig å ta rotta på land som Russland med gudene vet hvor mange millioner innbyggere. Det tok lang tid før den første medaljen kom. Pessimist som jeg er håpet jeg i det lengste at hvis det skulle gå dårlig så skal det nå gå så dårlig som mulig. Ble nesten litt irritert da vi endelig fikk en.
Men det skjedde noe i OL som bare var første steg i en rekke hendelser som sår tvil om hvor mye vi i Norge egentlig har å bekymre oss over. Jeg stjeler litt fra noe Aftenposten skrev her, men det var bare så veldig riktig skrevet. Media har nå i en periode hauset opp det som kan og bør betegnes som bagateller. Det startet med vårt kanskje største sikkerstikk når det gjaldt gull: Petter Northug. Da det i et av forsøkene ikke gikk som det skulle ble alle sure fordi Northug valgte å være seg selv, fremfor slik media ville. Dette ble så fulgt opp med rasende kritikk mot krompen som ville være med i et utvalg om fremtidig verdiskaping i landet vårt, og til slutt presterte Romøren å stjele førstehoppet fra Anette Sagen! Tenke seg til!
Her er ikke plass til jordskjelv fra verken Chile eller Haiti, økonomisk krise i Hellas, dyr strøm, eller Irans utvikling av atomvåpen. Her må det jo prioriteres! Northug gikk jo tross alt forbi en journalist! Krompen ville bidra til nasjonal utvikling, og Romøren testet ut bommen i den ny bakken! Slikt kan vi jo rett og slett ikke akseptere…
