I min jobb som ingeniør blir det et og annet møte i løpet av uka ifm. ulike prosjekt. Så også sist fredag. I startfasen av et prosjekt er det ofte mange på møtet – også koker det ned til den harde kjerne etterhvert. På dette møtet var vi sikkert 12-13 stykk rundt et langbord. Jeg var den første av alle og fant meg derfor en stol – litt sånn anonymt utpå siden – hvem vil vel gjøre seg selv til midtpunkt? Men ikke på endestolen selvsagt. Det blir altfor mye fokus. Kaffen sto på bordet, og jeg forsynte meg. Greit nok. Klokken nærmet seg ni og én og én kom representantene fra de ulike firma. Og det er her det begynner. Hilsekaoset. For hver eneste person måtte jeg reise meg fra den gode stolen og ta vedkommende i hånden. Etter å ha gjentatt denne prosedyren en 7-8 ganger, og det hele begynte å føles som en treningsøkt, manglet bare en 2-3 stykker – og der kom de. Hva skjer? Jo, hele forsamlingen reiser seg som om kongen selv hadde entret rommet. Her skal det hilses. Jeg krangler meg vei mellom bulende ølvommer for å få tak i hånda til den ene som jeg ikke har fått hilst på. Ikke fordi jeg bryr meg, men fordi andre forventer det av meg. Hjelpe meg, vi kunne jo kommet et godt stykke ned på referatet på samme tid som dette hilsestyret tar.
I en forsamling av denne størrelsen og større kan du lure deg unna et par uten at det legges merke til, og fordi jeg aldri har hatt sans for dette hilse-opplegget, har jeg heller aldri hatt fokus på hvordan jeg hilser. Det sies at et fast håndtrykk skal være bra. Jeg aner ikke hvordan mitt er. Andre sier de kjenner etter hvordan håndtrykket til den andre er – og nærmest dømmer personen på grunnlag av det. Det gjør jeg heller ikke. Få nå bare tak i den hånda så vi kan bli ferdige med dette fjaset. I min verden burde vi alle bare sette oss ned og begynne å prate som om vi allerede kjente hverandre. Det er jo ikke som om et håndtrykk gjør at jeg plutselig kjenner vedkommende. Jeg glemmer jo navnet i neste øyeblikk uansett.
I et bryllup for mange år siden erstattet jeg mitt eget navn med “halvkilo margarin” hver gang jeg hilste på noen. Noen kommenterte det selvsagt, noen valgte sikkert og høflig ignorere det og tenke “raring”, men med tanke på hvor mange navn som går meg hus forbi når jeg hilser på folk regner jeg med at flere ikke engang reagerte på det.
Om du skal treffe en person eller to kan jeg gå med på å håndhilse. Men tolv andre? Niks. Det blir for mye opp og ned og om og men. Jeg synes heller vi kan erstatte det hele med et diskrét nikk med påfølgende tilkjennegivelse av navn.
