Det kan hende folk er obs på det når de velger den litt tryggere veien som er skriftspråket, hvor man har mulighet til å rette sine feil før teksten når sin mottaker, skjønt det er ting som tyder på at dette heller ikke er tilfellet. Hvis man skriver hjerne, og konteksten tilsier at det skulle være gjerne, da er det en skrivefeil som et resultat av at du bommet på tasten, men når folk presterer den samme feilen også i håndskrift – se da begynner man å lure på hvilken retning norsk skole har tatt oppgjennom årene.

Men uanett, i dagligtale råder håpløsheten lang vei. Det går ikke en dag uten at jeg hører ting som “når jeg kom hjem bla bla bla”. Jeg har nå begynt et korstog mot denne nonchalante holdningen til klart definerte regler, og har begynt å påpeke det når folk griper etter når når de tross alt skal bruke da! Få ting er mer irritabelt enn at folk retter på ting du sier, men dette har folket bragt på seg selv – og sannsynligheten er stor for at du er én av dem. Skjerp deg!

Dette er altså en “lommekniv” til den nette sum av nærmere fem tusen kroner! Du må riktignok ha en lomme som en kenguru da den måler 30·30·20 cm og veier 1,9 kg! Den har ifølge leverandør 85 verktøy, blandt annet laserpen, negleklipper, spot light (!), og et snedig verktøy for å fjerne merket etter at golfballen landet på greenen (hvor lenge har du ikke savnet det?). Se for deg ansiktsuttrykkene når du trekker denne jævelen opp av golfbagen. Den innehar selvsagt tittelen “Verdens største lommekniv”. På ingen måte overraskende, men ting tyder jo på at denne tittelen var eneste insentiv for å i det hele tatt lage den. Løp og kjøp…?

For det første er det null problem å få av skallet på mandarinen. Det løsner greit fra kjøttet og “pluggen” øverst er lett å trekke opp. Allerede her feiler appelsinen kraftig da skallet på ingen måte løsner lett, men derimot sitter skikkelig hardt, noe som resulterer i at når man endelig har fått det av så ser man fortsatt ikke antydning til kjøtt. Da er det nemlig ennå et tykt lag med “underskall” som dekker kjøttet, og dette er nærmest umulig å få av! Det må møysommelig pilles av da det slettes ikke er aktuelt å spise kula med dette på. Når nevnte skall så er fjernet må du for alle del ikke bli forledet til å tro at problemene er overstått. Ser vi nok engang tilbake til mandarinen så løsner båtene enkelt fra hverandre. Til og med barn med sin klossethet får det til. Nok engang kommer appelsinen til kort. Den består i teorien av båter, men det stopper der. I praksis oppfører hele kula seg som en eneste stor båt som bare ved tilfeldig flaks lar seg dele opp i flere. Hvis du forsøker å begi deg inn på den mørke sidegaten det er å splitte en båt fra en annen, så ha for all del ikke store forhåpninger om suksess. Det vanligvis uungåelige resultatet er at skinnet som egentlig skal skille båtene revner for et godt ord, og du sitter igjen med en ødelagt klump som minner mer om et åpent operasjonssår enn om trivelig påskekos.

Da ingenting har skjedd med dette siden tidenes morgen er det jo tydelig at Moder Jord i alle disse år har valgt å fraskrive seg alt ansvar for sine egne feil, og dette er jo på en måte det samme som å si “ta tak i det sjæl!” Vel, vi har jo tidligere klart å frembringe stenfri melon – noe jeg egentlig ikke anså som et problem engang. Følgelig burde man klare å ta tak i tidligere nevnte rekke med feil og rett og slett gjøre appelsin til en stor utgave av mandarin – med alle dens fordeler! Og tenk bare på hva dette vil gjøre for salget av den! Men mens tema som dette står uberørt, velger forskere å fokusere på helt andre “viktige” ting – som å hindre at hamster lider av jet-lag…

Trekanten er en tur mellom tre hytter i regi av Trondheim Turistforening med beliggenhet i Trollheimen. Vi var fire stykker, og planen var å starte turen ved Jøldalshytta, videre til Trollheimshytta, innom Gjevilvasshytta, og tilbake til utgangspunket. På foreningens egen nettside kan man lese at turen har vanskelighetsgrad “middels” – noe som ifølge dem selv betyr at lengste dagsetappe er på maks fem timer. Du trenger dog ikke lete lenge på nettsiden før du finner selvmotsigelser. Leser man mer detaljert om etappene finner man at én av rutene plutselig er estimert til åtte timer. I tillegg kan jeg nå i ettertid fortelle at disse estimerte tidene som turistforeningen opererer med er basert på null pauser, og tydeligvis oppmålt av folk som daglig løper en halv maraton før frokost. Men hva spiller det forresten for rolle? Ifølge Lynne skulle jo ikke dette være noen treningstur, men en koselig tur med masse Rett i Koppen og hygge fra start til slutt.

Jeg hadde likevel lite lyst til å være i nevneverdig dårligere form enn de andre, og spurte følgelig om de andres form. Svarene jeg fikk bekreftet at ingen selv syntes de var i god form. Etterpåklokskap tyder på at dette kun var svar for å unngå selvskryt, og at “form” er et svært relativt begrep uten noen form for fast referansepunkt.

Så, den 15. juli satte vi stø kurs mot Trollheimen. Lynne, Trude, Eskil (heretter kalt Duracell), og jeg. På vei nedover var stemningen enda god og vi så alle frem til de tre neste dagene. Vel fremme ved en p-plass ble bilen byttet ut med fire par bein – og nedlesset av mat og gnagsårplaster bar det bortover en traktorvei. Været var det ingenting å si på – ikke engang jeg klaget på det. Etter å ha ruslet i rundt en time var jeg forholdsvis glad for å komme frem til Jøldalshytta. Mine vanlige turer var jo tross alt på denne lengden – og da uten 15 kilo på ryggen. Hytta var koselig nok, rommet likedan. Likevel gikk jeg til sengs med en aldri så liten følelse av å være den ene som ikke passet inn i bildet.

Neste morgen var jeg overraskende våken da klokka slo ni til tross for dårlig nattesøvn. Min nyinnkjøpte turbukse viste seg ikke å ha beltespenner, men heldigvis fikk jeg låne bukseselene til Duracell. Snilt av ham, men det må likevel sies at de ga meg assosiasjoner til en viss protestbevegelse på 60-tallet med sitt sprakende gule blomstermønster. Ikke helt meg egentlig. Vi fikk stappet i oss litt mat – to skiver for min del – og litt forsinket la vi ut på den virkelige turen mot Trollheimshytta. Været var flott også idag, og det var lite som tydet på at dette skulle bli noe annet enn den koselige turen jeg var forespeilet.

Første del besto av en forholdsvis flat og grei sti med et antall glinsende bekker som vi elegant bykset over som våryre kyr på beitet. Det var på dette strekket at jeg for andre gang la merke til at jeg muligens var “the odd one out”. For det første syntes jeg etterhvert at det hele bar preg av fryktelig mye rask gange og lite rusling. Det virket som om man valgte å ignorere at man gikk i ulendt terreng, og likevel opprettholdt et tempo som hadde passet bedre på flat asfalt.

Da timen nærmet seg følte jeg det var på sin plass med en god pause. I spenning ventet jeg på at de andre skulle komme på samme tankespor – jeg ville jo ikke være den som maset om pauser hele tiden heller. Men uten hell. Det tok over en halvtime til før de andre begynte å se seg om etter et sted å sette fra seg sekken. Pausen var ihvertfall som pauser skal være, og i håp om å få meg selv en psykisk opptur dro jeg frem kartet for å vurdere forholdet mellom tilbakelagt og gjenstående distanse. Til min store overraskelse hadde vi kommet lenger enn jeg trodde, og jeg reiste meg derfor med godt mot. Riktignok ble kotene tettere på kartet lenger frem, men bakken så da ikke så ille ut. Jeg så jo toppen til og med – rett oppi der. Dette var da ingen sak. “Disse estimerte tidene må jo være basert på bruk av gåstol” tenkte jeg for meg selv. Lite visste jeg da at gåstol senere skulle fortone seg som en våt drøm for min del.

Stigningen begynte med ti meter rett opp, men da denne var unnagjort begynte både terrenget og Duracell å lure meg. Videre gikk det så å si bare oppover, noe som i seg selv var greit nok. Problemet var at jeg flere ganger så det jeg trodde var toppen, men da jeg kom dit fikk jeg ikke øye på den forventede nedoverbakken. Bare neste topp. Etter å ha opplevd denne skuffelsen flere ganger spurte jeg Duracell om nedoverbakken ventet meg over neste topp? Svaret var positivt. Men var den det? Niks. Og da jeg så på ham etter å ha innsett at han hadde løyet meg opp i trynet gliste han bare tilfredstillende. Men det stanset meg ikke fra å tro på ham nok en gang da han igjen lovte meg at nedoverbakken var “rett rundt hjørnet”. Det var den selvsagt ikke. I realiteten var vi på vei opp Geithøtta – rundt 1 300 moh. Stigningen i seg selv var egentlig ikke problemet. Det var dette tidligere nevnte tempoet. Naturlig nok går ting saktere oppover, men de andres oppover-tempo tilsvarte mitt bortover-tempo, og slikt bidrar ikke på positivt på humøret. Og dessuten så ikke stigningen så ille ut på kartet. Flere ganger så jeg en topp langt der fremme og tenkte “vi kan umulig være på vei opp dit”. Jeg turte ikke spørre engang. Jeg ville ikke taklet nederlaget av å få bekreftet mine verste mistanker. Jeg fulgte bare etter og stirret i bakken i håp om at verden snart ble et bedre sted.

I løpet av denne stigningen lærte jeg også at mens fremmede i byen ikke prater med hverandre, så skal det definitivt prates når man treffes på fjellet. Hilser man ikke når man møtes blir man uglesett, og aller helst skal man slå av en aldri så liten prat. Når de spør hvor du kommer fra, da er Trondheim tydeligvis feil svar. Riktig svar er hytta du sist forlot, og da er det gjerne underforstått at du også skal fortelle hvor du skal.

Det er vanskelig å nyte det som måtte være av natur når en er travelt opptatt med å holde siklet på innsiden av munnen, men langt om lenge kom vi da endelig til den ordentlige toppen – med påfølgende velfortjent pause. Jeg tittet rundt meg selv, og etter å ha tørket siklet maktet jeg å ta bildet under. Mange vil sikkert si at dette er fin natur. Ettersom jeg har et “jeg-liker-ikke-det-andre-liker” image å opprettholde kunne jeg ikke være mer uenig. Nakne forblåste fjell, vidde, ur, og et par snøflekker her og der har ingenting med fin natur å gjøre. Et slikt landskap har ingen lun koselighet over seg. Fin natur betyr granskog, vannkant med båt, ei koselig hytte med bilvei helt frem, samt et solid antall meter til neste hytte – som aller helst ikke eksisterer i det hele tatt. Skal det være koselig må man altså befinne seg på en mye lavere kotehøyde enn dette bildet er tatt på (1 325 moh). Og når vi først er inne på hvordan ting skal være, så skal dette perfekte stedet helst ligge førti minutter kjøretur fra byen.

Etter å ha nytt en Rett i Koppen med lunkent vann slik at pulveret ikke løser seg helt opp begynte vi nedstigningen. Jeg hadde gledet meg til dette lenge, og i et bra antall meter klarte jeg å nyte det. Men så etterhvert merket jeg at det var to ting som begynte å gjøre det hele mindre trivelig. For det første besto mer enn halvparten av nedturen (i alle ordets betydninger) av steinur i en skråning så bratt at man konstant var i fare for å trå feil og slå en halvt i hjel. For det andre merket jeg at mitt høyre kne ikke likte nedoverbakke noe særlig. Dermed måtte jeg stole på venstresida – og man ser jo i media hver dag hva det kan føre til. Som om ikke dette var nedtur nok fikk vi også se starten av neste dags etappe: De syv skuffelser…

Etter åtte timer – og dobbelt så mange myggstikk – ankom vi Trollheimshytta. Noen mer slitne enn andre, og bare for å knuse siste rest av min selvtillit møtte vi en 70-åring som hadde gått den lengste – og definitivt tyngste – ruta over Trollhetta på 14 timer. Etter en slik dag er det flere ting som straks blir bedre enn de noengang har vært. Jeg handlet en boks Munkholm straks etter ankomst, og selv om den var varm så var den hinsides fantastisk. I tillegg sverger jeg på at en dusj aldri har vært så god. Lynne hadde med prefabrikert Chili Con Carne, og selv om hun åpenbart ved en feil hadde endt opp med fullkornris og utilsiktet skumpet noen bønner oppi, så har Chili Con Carne aldri smakt så godt! Påfølgende sengetid bragte meg et dilemma: sovner jeg fort kommer morgendagen raskt – noe jeg egentlig ikke så altfor mye frem til. Jeg fikk egentlig ikke tenkt så mye over det før Jon Blund kom drassende inn med et par bøtter sand.

Neste morgen bragte sol og 22 grader. “Hurra!” Som tidligere nevnt begynte ikke denne etappen pent og rolig, men rett på “De syv skuffelser”. Dette er navnet på en trappetrinn-stigning hvor du syv ganger tror du har kommet til toppen – og hvor du blir skuffet like mange ganger. Etter gårdsdagens tempo hadde jeg bestemt meg for å gi mest mulig blaffen i de andres tempo og gå mitt eget løp. Som sagt så gjort, og det medførte faktisk at turen gikk en hel del enklere. Jeg var i overraskende godt humør da vi etter halvannen time hadde overkommet den siste skuffelsen – ihvertfall i denne omgang.

Etter å ha gått i nesten en time uten nevneverdige hendelser kom vi til et aldri så lite vann med snø opp langs alle sidene. Duracell kunne selvsagt ikke stå imot å renne ned denne siden på en plastpose rett ned i vannet med masse iskald snø. Jeg for min del var mest glad for pausen det ga meg, men beskuet selvsagt denne hendelsen med glede. Og Duracell skuffet ikke. Fikk ikke all verdens fart nedover, men nok til å nå et godt stykke uti vannet. Huttrende og tilsynelatende svært fornøyd med sitt eget lille stunt karret han seg opp igjen. Jeg var like fornøyd med det kvarteret jeg fikk sitte rolig.

Denne hendelsen ble etterfulgt av en enda bedre hendelse: Middag! Vi bestemte oss for å spise et varmt måltid i ly av noen steiner. Lynne hadde prefabrikert noen kjøttboller som overgikk det meste av det jeg tidligere har kjent på kjøttbolle-fronten. Magnifique! God og mett, og en tre-minutters middagslur senere satte vi kursen videre. Dette måltidet satte tydeligvis fart i tarmsystemet til Duracell som på det nesten flateste, mest åpne området på hele turen kjente behovet for nummer to. Som sagt så gjort. Håper bare de som kom bak passet sine steg…

Neste utfordring var Riarskaret; en 150 meter nærmest vertikal stigning. Trude hadde advart meg mot dette dagen før, og sånn sett var jeg mentalt forberedt. Og siden vi hadde gått en stund på et forholdvis flatt og akseptabelt underlag gikk jeg i strupen på skaret! Det gikk greit, spesielt da Trude og Duracell stoppet et stykke oppi og viftet mot meg med ei sjokoladeplate. Slikt fungerer med dyr, og det fungerte med meg. Jeg dro meg opp, og etter en stund sto vi alle på toppen og så bortgjennom en dal lenger en lengst. Jeg så egentlig bare fordeler med dette da jeg i utgangspunktet ikke har problemer med bortover. Denne delen av turen er det egentlig ganske lite å fortelle om, og om jeg husker rett søt jeg merkbart mindre på dette strekket enn ellers på turen. Hadde jeg visst det jeg vet idag skulle jeg ha sytet en del mer,  da jeg flere ganger ble skuffet av at dalen svingte bare for å avdekke et nytt dalsøkk så langt at det bare ender opp i en spiss. Det var som om dalen bare ønsket å ta det faktum at vi var langt “hjemmefra” og kaste det i trynet på meg gjentatte ganger.

Langt om lenge kom vi ut av dalen og begynte å traske på ei myr. Her ble jeg nesten oppstemt. Underlaget var perfekt, og jeg syntes det var på høy tid. Det var nesten så jeg satte pris på dette stykket av turen. Men som alle vet kommer det alltid regn etter sol, og regnet i dette tilfellet manifisterte seg i form av en sju meter bred elv – ekslusiv bru. Hva skal man si til slikt? De andre valgte løsningen med å vade over. Åpenbart måtte vi over, så valget besto egentlig bare i hvorvidt skoene skulle av eller ikke. Både mennesker og dyr er utformet slik at vi skal kunne ta lærdom av tidligere uriktige valg og avgjørelser. Jeg lette kjapt gjennom arktivet men fant ingenting av relevans – og følgelig forsvant både sko og strømper uten forankring i noen dyptgående begrunnelse. Jeg satte avsted, men etter få steg merket jeg at noe var veldig galt. Elvebunnen føltes noe anderledes enn den myke sanden jeg husket fra Rhodos’ strender. Et bra antall stein som hadde alt annet enn avrundede kanter gjorde sitt for at mine smertereseptorer skulle få kjørt seg kraftig. Så langt hadde gnagsårene mine godgjort seg under en beskyttende kappe av død hud, men de nevnte steiner gjorde naturlig nok kort prosess med dette. Jeg husker klart et øyeblikk da smerten nesten gjorde at jeg falt, men jeg klarte på forundelig vis og karre meg til den andre siden. Skoene kom kjapt på igjen, og jeg prøvde så godt jeg kunne å sette pris på det faktum at de fortsatt var tørre.

Veien videre var en slags traktorvei, overraskende bra terreng turen forøvrig tatt i betraktning. Til tross for at underlaget var vesentlig bedre enn på lenge dro jeg nærmest bena etter meg. Åpne gnagsår, slitenhet, og frustrasjon er ingen god kombinasjon. Laaangt nedi der kunne jeg se området hvor jeg ble fortalt at hytta befant seg, men for hver meter vi gikk syntes jeg slettes ikke vi kom nærmere. Det var som i Ringenes Herre hvor de ser Mordor langt der fremme – med den forskjellen at jeg faktisk gledet meg til å komme frem. Det bar etterhvert nedover en to kilometer lang skogssti. På kartet hadde jeg sett at denne stien til slutt skulle lede oss ned til en asfaltvei – noe som nærmest fortonet seg som en rene drømmen når det gjaldt underlag. To kilometer høres ikke mye ut, men veien kom aldri. Akkurat som folk skimter oaser i ørkenen, så syntes jeg ofte å høre suset av biler på veien. Men neida. Bare enda flere meter med sti. Også myggen da for å gjøre det komplett. Til slutt kunne jeg endelig skimte en parkeringsplass, og jeg kjente en aldri så liten energi-boost. Som en ren gave fra Herren selv ble jeg tilbydt skyss den siste kilometeren til Gjevilvasshytta av et par som antakelig så hvor håpløst ute å kjøre jeg var. Som belønning klarte jeg å tråkke henne på lilletåa som hun hadde gipset. Så snill er jeg.

På vei ned skogstien hadde vi kommet til at det beste nok var om jeg ikke gikk den siste etappen. At de andre antakelig så størst gevinst i å ikke bli sinket av meg kunne jeg ikke bry meg mindre om der og da. Jeg stavret meg opp trappa til Gjevilvasshytta – og bare vissheten om at det hele var over for min del gjorde meg direkte glad. Dette måtte feires – med peanøtter og Pepsi! Jeg lå langflat i senga da Lynne etterhvert kom inn med kaffe og sjokolade til meg – omtenksom som alltid

Dagen etterpå våknet jeg til et brak. Ute regnet det solid, og det tordnet ikke mindre. Men jeg var blidere enn på lenge. Jeg hadde kvelden før bestemt meg for å spandere full bevertning på meg selv. Syntes selv jeg hadde fortjent det så det holdt – ihvertfall kjentes det veldig sånn ut under beina. Jeg gikk som en pingvin overalt hvor jeg skulle, men karret meg gladelig ned til frokostbordet. Der var det servering i beste hotell-stil, og jeg nærmest fråtset i godsaker i en god time. Kom også i kontakt med en annen gjeng rundt frokostbordet, og vi snakket om løst og fast. Trivelig gjeng.

Jeg hadde en mistanke om at dagen ville bli noe lang ettersom de tre andre skulle gå etappen, og deretter kjøre bilen til Gjevilvasshytta for å hente meg. Så mens resten av firkløveret tok på seg det de hadde av regntøy og tok fatt på turens siste etappe, tok jeg en liten tur utenfor hytta for å se hvordan min egen gange artet seg. Og ganske riktig, jeg så ut som en invalid uten krykkene sine. Jeg ruslet sakte nedover veien mens jeg prøvde hardt å ikke legge for mye vekt på gnagsårene. På vei oppover igjen ble jeg forbigått av ei gammel dame.

Etter å ha sovet en lang middagslur og lest den samme avisen sytten ganger ble det da endelig middag – rømmegrøt med spekemat! Jeg nøt hvert øyeblikk, og det eneste spørsmålet jeg sitter igjen med er hva spekemat uten eggerøre skal forestille? Og til dessert, sjokoladekake og kaffe. Ingenting å kicke på der altså. Etter å ha lest den samme avisen enda to ganger kom Trude letende inn i lokalet rundt klokka sju, og jeg innså at vi endelig var på vei hjem. Så nå vet jeg akkurat hvordan de jødene som overlevde konsentrasjonsleirene under krigen må ha følt det da de ble frigjort.

Flere ganger under disse dagene hadde jeg drømt om øyeblikket da jeg kom inn døra hjemme – og det skuffet ikke. Jeg ble sittende i stolen å bare se ut i lufta i flere minutter. Men jeg bestemte meg også fort for at verden fortjente å høre min historie. Det måtte den. Jeg anså mine erfaringer gjennom disse tre dagene som så potensielt betydningsfulle for andre at det ikke var noen vei utenom. Og ettersom du nå har lest dem, håper du sitter igjen med et innblikk i hva slike utskeielser kan medføre, og at du nå har innsett at halvannen times rusletur på asfalt er det drøyeste en skal begi seg ut på når det kommer til turgåing. Dessuten er det jo straks vinter, og da kan man med god samvittighet sitte innendørs i fire måneder og se rart på de som av en eller annen grunn har oversett denne bloggen og med godt mot setter kursen mot fjellet – med kommende gnagsår og frostskader. Jeg sender dere min medfølelse på forhånd.

I en forsamling av denne størrelsen og større kan du lure deg unna et par uten at det legges merke til, og fordi jeg aldri har hatt sans for dette hilse-opplegget, har jeg heller aldri hatt fokus på hvordan jeg hilser. Det sies at et fast håndtrykk skal være bra. Jeg aner ikke hvordan mitt er. Andre sier de kjenner etter hvordan håndtrykket til den andre er – og nærmest dømmer personen på grunnlag av det. Det gjør jeg heller ikke. Få nå bare tak i den hånda så vi kan bli ferdige med dette fjaset. I min verden burde vi alle bare sette oss ned og begynne å prate som om vi allerede kjente hverandre. Det er jo ikke som om et håndtrykk gjør at jeg plutselig kjenner vedkommende. Jeg glemmer jo navnet i neste øyeblikk uansett.

I et bryllup for mange år siden erstattet jeg mitt eget navn med “halvkilo margarin” hver gang jeg hilste på noen. Noen kommenterte det selvsagt, noen valgte sikkert og høflig ignorere det og tenke “raring”, men med tanke på hvor mange navn som går meg hus forbi når jeg hilser på folk regner jeg med at flere ikke engang reagerte på det.

Om du skal treffe en person eller to kan jeg gå med på å håndhilse. Men tolv andre? Niks. Det blir for mye opp og ned og om og men. Jeg synes heller vi kan erstatte det hele med et diskrét nikk med påfølgende tilkjennegivelse av navn.

Jeg har jo også  blitt “lurt” med til syden (Rhodos) av min kjære mor i august. Da jeg aldri har vært i syden – og har store fordommer mot både stedet og folket – er mitt sinn delt i saken. Den ene delen håper bare jeg får bekreftet mine fordommer så jeg kan hovere og si “jeg visste det” etterpå. Den andre delen håper jo faktisk at jeg trives, selv om jeg i hemmelighet prøver å motarbeide denne delen. Det jeg gruer meg mest til er egentlig været. Jeg ser ikke for meg 17 grader og lettskyet – slik vær skal være. Jeg begynner å vantrives når det passer 22 med flere grader. Mange sier at varme der nede og varme her oppe ikke er det samme, men jeg kjøper den ikke helt. Og får jeg et rom uten air-condition blir jeg redd. Da må jeg bo i sjøen – og der er det sikkert farlige ikke-norske vesen i tillegg. Utenlandske dyr er ikke det spor bedre enn sine menneskelige ekvivalenter. Det dukker nok helt sikkert opp et innlegg her med min bedømming av nevnte tur når den tid kommer.

Konklusjonen er at jeg værmessig på ingen måte ser frem til at sommeren kommer. Jeg ser derimot frem til å sitte inne i skyggen og se på Tour de France-ryttere som stekes av ei nådeløs juli-sol i tre uker! Tro om de helst så at løpet ble arrangert på våren?

Mitt eget synspunkt er at jeg likte den løsningen vi hadde frem til idag. Nå ville jeg muligens hatt et annet synspunkt om jeg hadde hatt barn selv, men det vil tiden kanskje vise. Jeg husker at jeg fikk ris på rompa et par ganger, men husker ingen av årsakene. Vil jo ikke akkurat si at jeg led alvorlige traumer som et resultat av det.

Mange motstandere kaller det fysisk avstraffelse, men jeg synes den betegnelsen får det til å høres ut som noe helt forferdlig – som en form for mishandlig. Fysisk avstraffelse er noe vi kan drive med i militæret. Å smekke ungen på fingrene når han skal til å ta på kokeplata eller har fått kloa i noe annet skummelt må jo være bedre enn at han lærer leksa “the hard way” og kanskje skader seg skikkelig.

Så hører man mange si at fysisk straff gjøres av en voksen som har sluppet opp for argumenter. Kanskje det, men å si til et barn at noe ikke skal røres eller gjøres har ikke alltid den ønskede effekten. Vi kjenner vel alle til effekten at noe blir mer interessant når det er forbudt. Og når var forresten sist en unge satte seg rolig ned og med velvilje tok til seg foreldres fornuftige argumentasjon? Er jo sjeldent nok å finne voksne en kan argumentere fornuftig med. Ser for meg at barn ofte svarer velvillig at de skjønner alvoret – for så å gå og gjenta ugjerningen kort tid etterpå.

Jeg husker selv godt at jeg lurte meg inn på det ene soverommet hjemme mens mamma og pappa sov middag og klipte av ledningen til stålampa der, tilsynelatende uten noen som helst grunn – og selvfølgelig mens ledningen sto i. Det kom en helvetes smell og hakket i kvisttanga jeg brukte vitner fortsatt om begivenheten. Jeg husker ikke om jeg fikk ris for det, men dersom dette hadde vært noe jeg prøvde på ofte (og det ble oppdaget) ville vel en aldri så liten smekk være mer på sin plass enn 220 volt gjennom en liten kropp…? Det er jo nesten så en burde legge forholdene til rette for barn – nærmest friste dem inn farlige situasjoner – for så hoppe fram i riktig øyeblikk og gi fingrene deres en preventiv smekk før de rekker å gjøre noe. Slemt? Kanskje. Men da slipper du forhåpentligvis å bevitne at de ignorerer alt du har sagt til dem og gjør det bak ryggen din likevel – med påfølgende skader.

OL ja…det så lenge ut til å bli laber fangst av metall, men da ilden sloknet så det da ikke så ille ut.  Stilig å ta rotta på land som Russland med gudene vet hvor mange millioner innbyggere. Det tok lang tid før den første medaljen kom. Pessimist som jeg er håpet jeg i det lengste at hvis det skulle gå dårlig så skal det nå gå så dårlig som mulig. Ble nesten litt irritert da vi endelig fikk en.

Men det skjedde noe i OL som bare var første steg i en rekke hendelser som sår tvil om hvor mye vi i Norge egentlig har å bekymre oss over. Jeg stjeler litt fra noe Aftenposten skrev her, men det var bare så veldig riktig skrevet. Media har nå i en periode hauset opp det som kan og bør betegnes som bagateller. Det startet med vårt kanskje største sikkerstikk når det gjaldt gull: Petter Northug. Da det i et av forsøkene ikke gikk som det skulle ble alle sure fordi Northug valgte å være seg selv, fremfor slik media ville. Dette ble så fulgt opp med rasende kritikk mot krompen som ville være med i et utvalg om fremtidig verdiskaping i landet vårt, og til slutt presterte Romøren å stjele førstehoppet fra Anette Sagen! Tenke seg til!

Her er ikke plass til jordskjelv fra verken Chile eller Haiti, økonomisk krise i Hellas, dyr strøm, eller Irans utvikling av atomvåpen. Her må det jo prioriteres! Northug gikk jo tross alt forbi en journalist! Krompen ville bidra til nasjonal utvikling, og Romøren testet ut bommen i den ny bakken! Slikt kan vi jo rett og slett ikke akseptere…

Det andre punktet jeg sliter med er midt-norges lojalitet til sine egne! Ikke engang her fikk Keep Of Kalessin flertallet av stemmene, og tror du sannelig ikke at flere likte A1 også her?! Jeg sliter med å tilgi alle som stemte A1 og samtidig befinner seg innenfor fylkesgrensa for Trøndelag – og det er ingen unskyldning at Ingebrigsten også er trønder. Han er jo bare én, Keep Of Kalessin er fire! Shame on you all! Nå får jeg ikke sett trynet på sjokkerte europeere når vi kommer på scenen strippet for alt som heter farger, glitter, og diskokuler! Det ville vært priceless…

I Norge står formynderi sterkt. Du skal beskyttes fordi du vet ikke hva som er bra for deg – det er det styresmaktene som gjør. Fra nyttår er alle tobakksvarer bortgjemte, og nå sist kom ei dame ut i Adressa.no og ber om at godteriet burde fjernes fra hyllene. Hun valser rundt i butikken foran kamera og sier “én gang kjøpte jeg en kilo av denne her, så den burde ikke vises så godt” mens hun peker på en type smågodt. Jeg kjenner at irritasjonen nærmest velter opp i meg.

Denne dama har gått ned over 100 kilo, noe som er respektabelt, men jeg synes et slikt forslag langt på vei føyer seg inn i rekken av overbeskyttende tiltak som nordmenn utsettes for fordi vi angivelig ikke klarer å kontrollere oss selv. Hvor skal det ende da? Vi må ihvertfall gjemme øl, det sier seg nå selv, ungdommen (og alle andre) drikker jo altfor mye. Ferdigmat har jo ikke noe godt rykte, så det må vi gjemme. For ikke å snakke om loff og bakevarer – ikke sunt – det må gjemmes. Til slutt må vi ihvertfall gjemme bort sukker og gjær av selvfølgelige årsaker. Aller helst burde alle disse varene ligge i et eget bortgjemt bygg. Vi kan kun ha et fåtall slike steder og de bør ha kort åpningstid. Varene må være dyre, og de må også ha egne bæreposer slik at kundene skjemmes og folk ser hvor de har vært og kan tenke nedverdigende tanker om dem. Men vent, vi har da allerede et slikt sted – Vinmonopolet! Vi bør flytte alle “skumle” varer dit!

Gry Jannicke Jarlum lagde en sang om personer som deg – Svake Mennesker. Det er kun snakk om én ting – viljestyrke. Dersom folk ikke har det, så synd for dem. Du ønsker også at grønnsaker / frukt skal bli billigere. Det kan det godt bli, men jeg tror likevel det er naivt å tro at lavere pris vil øke forbruket av dette på bekostning av godterier. Jeg kjøper lite grønt. Ikke pga pris, men pga at grønnsaker ikke gir meg noen metthetsfølelse. Hvis jeg kjøper det sitter jeg igjen med følelsen av å ha kjøpt luft. Ingen spiser grønnsaker og klapper seg på magen av tilfredshet. Sikkert jeg som er dum – for det er helt sikkert sunt og alt det der – men sånn er det.

La nå ikke et fåtalls svakheter bli til nok et hinder for oss andre som har et snev av viljestyrke. Kort sagt er dette noe av det tåpeligste jeg har hørt på lenge. Du klarte da tross alt å kvitte deg med 100 kilo! Hvor vanskelig kan det da være å gå forbi ei hylle med sjokolade? Og bare for å tilfredstille meg selv til slutt skal jeg la meg falle ned på laveste nivå av kritikk; du er kalvbeint og det ser teit ut! Ahh, that felt good